Alle som kjenner meg kjenner også min irrasjonelle trang til å vite hva ord kommer av og hvorfor og hvordan de
ble som de ble. De som gir faen i såpass viktige poenger henvises herved til siste avsnitt av denne siden. Enjoy.
Ordet Robot, som IRC-jargon-ordet Bot er utledet av, er
egentlig tsjekkisk, og betyr arbeider.
R.U.R. (Rossums Universal-Roboter), er navnet på et skuespill av
den tsjekkiske forfatteren Karel Capek (1890-1938).
I Capeks skuespill ble ordet brukt om Rossums arbeidere, som var kunstig
fremstilte og undertrykte slavearbeidere.
Disse skulle symbolisere den utbyttede arbeiderklassen, men det er
egentlig ikke vårt poeng. Det viktige poenget å
merke seg her er at ordet robot blir brukt i en annen sammenheng enn den
vi er vant til - det brukes ikke om
menneskelignende maskiner, men om maskinlike mennesker. De
er dermed ikke roboter slik som vi kjenner
dem, men heller androider, som det heter i nyere science fiction.
I tillgg kan man merke seg at ordbruken
egentlig var i overført betydning, som en metafor vanligvis er. Omtrent som
når noen kaller PC'en som streiker for en
drittmaskin. Mange vil være enige, men de ser jo at den egentlig er av
plast og metall ... ( :=]? )
Ordets betydning har altså endret seg i løpet av årene. Hvordan og hvorfor skjedde dette? Vel, den russiske
kunstnerinnen Alexandra Exeter (1882-1949) er en del av svaret. Hun ble født i Hviterussland, i nærheten av
Kiev hvor hun hjalp Isak Rabimovitsj, Viktor Simov og Sergej
Koslovski med scenografien til en science fiction film kalt
Aelita, basert på en roman av Aleksej
N. Tolstoj (fjern slektning av Leo T.), som kom ut året før, og
regissert av Jakov A. Protatsanov. Filmen
har en luftig handlig om tre mennesker som drar til Mars og kommer over
etterkommerne av Atlantis, styrt av den
heftige, men ondskapsfulle dronning Aelita (Julia Sontseva). Marsboerne er hennes slavearbeidere,
altså roboter i Capeks tolkning av ordet. Filmens undertittel var da også Robotenes opprør.
-
Robotene i filmen Aelita, 1924
Exeters robotdrakter var kantede og kubistiske, slik at de minnet om maskiner - noe som understreket deres
tilværelse som maskiner. Bruken av ordet robot henspeilte direkte på Capeks skuespill (det var altså en
allusjon - nei og nei, som vi husker uttrykk fra norsken...). I 1924 flyttet hun så til Paris, og året
etter - 1925 - laget hun en liten figur (ok, skulptur) som idag står i en monter på The Art Institute i Chicago.
Figuren er av malt papp, og har et prismeformet hode, en prismeformet kropp og rør som lemmer. Hodet minner om en
skjerm, og kroppen er dekorert med tall. Idag vil enhver assosiere figuren med ordet robot, og det er da
også skulpturens tittel : Robot. For første gang var altså ordet brukt om en menneskelignende maskin, og ikke
omvendt. (Skjermhodet er et interessant poeng - dette var tross alt ca. 40 år før noen tenkte på å bruke skjermer
med datamaskiner...)
-
Exeters "Robot", 1925 (C) Jon Bing
Aelita ble svært populær, og kom også til USA i nedklippet form. Omtrent samtidig i USA gikk også filmen
Metropolis av Fritz Lang (1890-1976). Historien om forbudt kjærlighet og arbeideropprør i en
mekanisert storby bør være kjent for de fleste, men mindre kjent er det at den ble tenkt ut av
Thea von Harbou (1888-1954), Langs kone, som utga den i romanform i 1926. Langs filmversjon kom i 1927. Den
viktigste scenen i Metropolis er idag en klassiker, og viser hvordan den gale vitenskapsmann Rotwang
(i sannhet et forbilde for dagens ynkelige "teknokrater") lager en kopi i glass og metall av den elskovsbefengte
Maria (Birgitta Helm). Rotwang lager her en robot - en menneskelignende maskin, som mot all forventning snur
seg mot sin hersker og stiller seg i fronten for revolusjonen. Hun identifiserer seg altså med arbeiderne, de
undertrykte, fremfor sin skaper.
-
Fra Langs film Metropolis, 1927
Den godeste Adolf Hitler ble forøvrig svært fenget av Langs mesterverk. I 1933 fikk han tilbud om å bli det
Tredje Rikes propagandaregissør. Lang svarte pent at man skulle tenke på det, hvorpå han slengte seg på første båt
til USA. Adolf ble mindre blid, men dette er bare en digresjon...
Aelita og Metropolis gikk samtidig i USA, den ene med maskinlignende, undertrykte arbeidere, den
andre med en menneskelignende maskin som leder for menneskelige (men
likevel undertrykte) arbeidere. Bings hypotese
er at disse to filmene tilsammen førte til at ordet robot skiftet betydning for godt, og deretter ble en
betegnelse på en menneskemaskin.
Videre studier av robotmyten kan være f.eks. Isaac Asimovs
(1920-1993) robothistorier. Samlingen The
Complete Robot burde være essensiell. Asimov er kjent som mannen bak de Tre Lovene for roboter, først foreslått
av den halvt legendariske sci-fi redaktøren John W. Campbell (1910-1971), og senere raffinert for Asimovs
robothistorier :
- A robot may not injure a human being, nor through inaction allow a human being to come to harm.
- A robot must obey orders given it by human beings except where such
orders would conflict with the First law.
- A robot must protect its own existence as long as such protection does not conflict with the
First or Second law.
Disse reglene formet grunnlaget for roboter i science fiction frem til idag, og antagelig også for fremtidens,
virkelighetens, roboter.
En bot i IRC-jargon er en automatisert klient - som gir en innprogrammert og deterministisk respons (output) på
gitte stimuli (input). En bot representerer altså, rent matematisk selvsagt, et forhold mellom to størrelser. Vi
kan faktisk driste oss til å kalle den en funksjon, siden et sett av betingelser og inputdata kun kan gi ett
resultat.
Eksempelvis:
"Kan'ke jeg få op'a?"-
"Nei."
-
"Jo'a?"
-
"Nei, sa jeg jo..."
-
Klienten er programmert v.hj.a. et script (i f.eks. IRC-II eller perl) eller et program (eksempelvis
C), og kan selvsagt gjøre alt som en vanlig bruker kan - eller, mer spesifikt - alt som brukeren som kjører
prosessen kan gjøre. Er brukeren oper, kan boten også være oper. For andre brukere ser det ut som om det
er prosessens eier som er på IRC - han/hun har bare skiftet nick til noe som har stavelsen bot i seg og
er om mulig enda kjedeligere å prate med enn til vanlig...
Hva betyr egentlig dette? Jo, den som programmerer en bot, programmerer egentlig seg selv. Akkurat som den gale
Rotwang lager man en kopi av et menneske, og forvandler det til en mekanisk skapning. Men det er ingen Maria du
forvandler, det er deg selv. Haha. En uslitelig, evig tålmodig versjon av deg selv som gjør drittarbeidet mens du
selv sover eller studerer eller gjør andre unyttige ting. Som holder kanalen din oppe og holder bermen på avstand.
Og det er ganske praktisk, det må innrømmes.
Verre er det selvsagt om man kjører en bot som andre har programmert. Det er det samme som å tralte inn i Rotwangs
maskin på egen akkord ("light'er up, prof").
Er du en av de som programmerer klienten din til å gjøre fiffige ting
automatisk? Auto-op på andre idet de kommer
inn på kanaler, auto-kick på flooding.
Auto-DCC når noen sender ut .rhosts fila si. Da er du en av IRC-landskapets
kyborger - en kybernetiske
organisme, en hybrid av mekanisert og selvbevisst vesen.
I IRCs virtuelle verden kreves det dog noen omskrivinger.
Kybernetikk kommer ikke inn i bildet (som mange kan tenke
seg er jeg bare glad for det), da alt er elektronisk, og det er ikke
snakk om organismer, men heller grensesnitt mot
tenkende vesener. Jada, det er fjernt, men tenk
litt på det. Du kan prate med folk på IRC som om de satt foran deg,
(med litt trening og fantasi) men klienteneog serverne står mellom deg og han/hun, og
setter sine begrensninger og bruker sin protokoll (som på høyt plan
er den gode gamle oppfinnelsen skriftspråket).
Overført til IRC er altså en programmert klient en halvprogrammert kyborg. Et
automatisert grensesnitt. Kanskje en sammenligning med menneskelige reflekser er like
greit. Uansett får man håpe at filosofene holder seg unna temaet ennå
en liten stund :=)
